Blodhunden- en levende luktemaskin

Blodhunden blir beskrevet som en godmodig kjempe som er sta, egenrådig og tunglært. Men, hvordan er egentlig denne rasen å trene? Hvilke egenskaper innehar denne kjempen som gjør den til verdens beste sporhund?

Opprinnelse

Blodhunden er den eldste rasen i gruppen «hounds» som jakter ved hjelp av lukt. Den stammer fra 600-tallet, og ble opprinnelig brukt til jakt av hjortedyr. Man samlet dem sammen i store flokker og eierne fulgte etter på hesteryggen. Det er fortsatt de som bruker blodhunden til jakt av vilt, men det vanligste bruksområdet er «mantrailing», på norsk kalt ID-spor (hunden går spor etter en persons individuelle lukt). Allerede i 1886 ble den første konkurransen i ID-spor holdt i England.

Verdens beste sporhund

Blodhunden med sitt karakteristiske utseende er avlet for å gå spor, og er kjent for å være verdens beste sporhund. Den løse huden er ideell for sporing i røft terreng, da den rullende huden hjelper hunden å ikke sette seg fast i kratt o.l. Hudfoldene på hodet og de lange ørene former en salgs trakt når hunden bøyer hodet ned for å gå et spor. «Trakten» gjør at luktene vil samle seg og virvle foran nesen en stund før de passerer. Den lange nesen utstyrer blodhunden med 360 millioner lukteceller i forhold til den gjennomsnittlige hunderase som har ca. 220 millioner(Schæfer). Det påstås at blodhundens luktesans er 20 ganger bedre enn andre raser. Det finnes dokumentasjon på at blodhunder har gått spor som er over 14 dager gamle, og spor som har en lengde på over 22 mil. I mange land brukes blodhunden som politi og redningshund (for eksempel USA, Sveits og Tyskland), og blodhunden er til dags dato den eneste hunderasen som er godkjent som øyevitne i rettssaker i USA (blodhunden markerer den skyldige etter lukt fra gjerningsmannen på åstedet).

Hvis vi går tilbake til det vi startet med, blodhunds temperament, og ser dette i sammenheng med hvilke egenskaper en god sporhund trenger, så vil vi fort se at egenskaper som «sta og egenrådig» kan være en fordel i sporet. Når man går spor så ønsker man en hund som til størst mulig grad «fikserer» på sporet og ignorer forstyrrelser, at den lukker alt ute i ferden frem mot sporslutt. Disse egenskapene kan være «irriterende» i andre sammenhenger; at hunden blokker deg helt ute når du prøver å kalle den inn, kan kjennes ganske så frustrerende. Man må huske på at dette er en hund som ikke er avlet frem for å samarbeide med eier, slik som f.eks. gjeterhunder er, men at man i over 1000 år har selektert hunder som selvstendig utførte arbeidet med stor iver uten innblanding av eier.

Blodhunden i lydighetstrening

Denne selvstendigheten merker man også når man trener lydighet med blodhunden, så dette er ikke en rase man kjøper seg for å satse høgt i lydighet. Det finnes en blodhund, Astors Barrow, som ble nordisk lydighetschampion, men ellers er det ikke så mange bragder på denne fronten. Dens noe sarte og selvstendig vesen gjør den til en utfordring å trene, og da spesielt hvis man trener med tradisjonelle metoder. Da får man frem det man tolket som stahet.

Vi deltok med vår hund på et seminar med Lars Fält. I den anledning fortalte han oss en historie fra den tiden han selv trente tradisjonelt; på et kurs han selv hadde deltatt på var det en blodhund de skulle få til å sitte, der de trengte 3 menn for å presse hunden ned i sitt. Når man trener positivt så slipper man unna denne «staheten», da vi jobber basert på samarbeid og uten tvang.

Vi kjenner ikke til noen andre som trene blodhunden sin positivt, så det er vanskelig å si så mye utenom våre egne erfaringer på dette punktet. Vår erfaring er at blodhunden er en artig hund å trene med, som gjør at du virkelig må bruke deg selv for å oppnå gode resultater. Lydighetstreningen med vår blodhund er mest for gøy (da vi satser for fullt med en annen av våre hunder) og aktivisering, men det er ingen som klarer å få oss til å le slik under en lydighetsøkt som blodhunden vår. Og tilskuere kommer stadig med bemerkninger over hans sjarm og «attityde»

Det vi vil si er typisk for blodhunden i lydighetstreningen er:

• At den kan være litt sart for «feiling». Blodhunden kan fort bli frustrert og kan lett gi opp hvis den får for mange feil etter hverandre. Så her er det viktig at eier legger opp treningen slik at men unngår for mye feiling.

• At den kan være noe vanskelig å belønne i situasjoner med mye forstyrrelser. Det er viktig å utvikle gode belønninger fra valp, og trene på det med forstyrrelser. Vi har sett store endringer på dette punktet på vår hund etter at han ble voksen.

• At når den først er på jobb så er den på JOBB. Den er ikke alltid like enkel å få på jobb (se punktet over). Men når den først er på jobb så kombinerer den 5 ulike grunnferdigheter i håp om å sjarmere seg til et klikk.

Sporhunden

Vi startet å trene vår blodhund(6 mnd.) i Norske Redningshunder. Vi hadde bevist lagt vekt på overværsøk, og ikke trent noe spor med han frem til da. Men vi oppdaget snart hvilket «drive» han hadde får å finne spor. Figurantene i rundering fikk en skikkelig utfordring med å legge seg ut, uten at han skulle få sporløsning. Da dette er en stor og tung hund, ble tidlig klart at han ville få problemer med å nå tiden til rådighet under godkjenningen. Det finnes flere blodhunder som har blitt c-godkjente lavinehunder, men dette er noen år tilbake i tid.

Vi gikk derfor over til å bruke han til det han er laget for, ID-spor. Det er når man kobler på sporlinen at man oppdager en blodhund i sitt rette element. Her er de rett og slett uslåelige, selv fra ung alder.

Avlen på blodhund gikk ikke bare inn på å selektere ut de beste sporhundene rent teknisk, men det ble også lagt vekt på å avle bort all byttedrift slik at hunden skulle bli «venn» med det han fant i sporslutten. Dette ser man tydelig i temperamentet hos hundene, da de er supersosiale og elsker alt som rører på seg. Blodhunden blir overlykkelig av å finne figuranten i sporet, det er belønning i seg selv å bare få sitte på fanget og få kos og oppmerksomhet.

En blodhunden krever lite av sin fører i sporet, dette er noe den er trygg på og gjør med stor selvtillit. Her gjelder det for fører å holde hunden igjen i et akseptabelt tempo, og kontrollere at hunden gjør riktig. En kursdeltaker som fikk gå et spor med min blodhund kommenterte etter sporet at det var som å leie en shetlandsponni hingst bak brunstige hopper, det var bare å holde fast og håpe på det beste. Når en blodhund er på sporet er det viktig å jobbe aktivt for å unngå at man får for stor fart i sporet, hunden vil gå det den kan enten du henger på eller ei. Man tenker gjerne ikke på at det er så stor fart og så mye energi i en så tung hund, men den har en enorm utholdenhet i sporet og trosser de fleste hindringer som måtte komme i dens vei. Det er viktig å holde disse store hundene i god form og gi de nok aktivitet, da de innehar mer energi og moro enn man tror ved første øyenkast.

Det at blodhunden ikke er så veldig glad i repetisjoner kan man fort se igjen i sporarbeidet. Det er viktig at fører passer på å variere vanskeliggrad, bruk av figuranter, underlag osv. slik at uforutsigbarheten ikke gir blodhunden rom til å kjede seg. Da vil man få en stødig fremgang, og hunden vil gjøre sitt ypperste hver gang den går spor.

Blodhunden i hverdagen

Blodhunden er en stor hund, noe som har sine fordeler og ulemper. Å gå tur med en blodhund er som å gå tur med en gigantisk luktemaskin, noe som ikke akkurat gjør det enklere å lære hunden å gå pent i bånd. Nesen er alltid på og i søk etter sitt neste spor. Dette gir også utfordringer i innkallingen. Men det er fult mulig å lære en blodhund å gå pent i bånd og ha god innkalling, man må bare jobbe intenst og målrettet fra dag en.

Som tidligere nevnt har blodhunden blitt avlet for å kunne jakte sammen i store flokker. For å tilrettelegge dette har man avlet ned seksual driften og opp flokkinstinktet. Dette innebærer at blodhunden går godt sammen med andre hunder, og den har et stort behov for sosial omgang. Blodhunden trives derfor dårlig som eneste hund i huset, og krever mye kos og kontakt fra sin eier. Det kan oppleves traumatisk for en blodhund å ikke få dekket sin daglige dose av kos.

Noe en del mennesker reagerer på, og som gjør at de ikke kunne tenke seg en blodhund, er sikkelet. Man må være forberedt på at denne hunden sikler mye. Et hundehåndkle er fastfølge med blodhunden, slik at man kan fjerne sikkelet før hunden får sjansen til å riste seg og spre «gørret» utover. Blodhundens personlighet står i forhold til hundens størrelse. Min erfaring er at man enten forelsker seg helt i rasen, eller så ser man overhodet ikke sjarmen. Dette er en rase som krever en del fra sin eier, noe som gjør at ikke alle bør anskaffe seg en blodhund. Selv om den krever mye, så har den også veldig mye å gi. Den er en veldig omgjengelig, da den ønsker å være venn med alt og alle. Trofast var vår første blodhund, han blir definitivt ikke vårt siste!